Etanolsaken

AMCAR velger å publisere følgende debattinnlegg vedrørende etanolsaken fra redaktør i Norsk Motorveteran Tor Ivar Volla. AMCAR hadde senest 9. mars politisk kontakt om saken. Vi gir oss ikke før vi har sikret bilhobby-Norge en framtidig forutsigbar tilgang på etanolfri bensin!

Må vår rullende kulturarv stues vekk for godt?

I Aftenposten av 9. mars kom det omsider fram i nyhetsinnslaget om bio-eventyret på side 6-7 at eldre kjøretøy ikke tåler biotilsetninger i bensin. I den forbindelse fremhever jeg spesielt følgende avsnitt:
«Regjeringen ønsker ikke å redde bilistene som eier eldre biler. De vil ikke pålegge landets bensinstasjoner å selge bensin som de eldre bilene kan bruke. Det kalles sikringskvalitet, og dreier seg om etanolfri bensin og med innblanding under fem prosent etanol.
Det vil være å pålegge bransjen «unødvendige merkostnader», kommer det frem i Klima- og miljødepartementets budsjett for 2017.
Der skriver de også at det må være opp til bransjen og markedet å løse denne utfordringen».

I årevis har AMCAR arbeidet for å få på plass en slik landsdekkende sikringskvalitet for å kunne holde sine medlemmers klenodier og entusiastkjøretøy i fortsatt drift. Dette lobbyarbeidet har jeg i like mange år selv gitt uforbeholden støtte.

Som redaktør for Norges største frittstående publikasjon for historiske kjøretøy og samferdsel, har jeg kjennskap til at det i tillegg til AMCARs medlemsportefølje finnes rundt 50.000 mennesker i dette landet som bruker betydelige ressurser av både fritid og privatøkonomi på å redde vår kjøretøyhistoriske kulturarv – fra T-Forder via folkevognbobler til gamle lokalbusser.

Å frata disse eierne tilgang til adekvat drivstoff på sine kjøretøyer er å sette en effektiv stopper for alt som heter veteranbilkjøring i dette landet. Ikke bare i form av veteranbilløp, men også f. eks. som innslag ved åpninger av veier, broer og andre politisk festlige anledninger. Flere klubber dedikerer også inntekter fra sine arrangementer til veldedige formål – fra Stine Sofie-senteret til kreftsaken. Andre klubber bringer glede i en grå hverdag ved å ta med seg grupper fra institusjoner på tur en gang i året – det være seg aldershjem, barneavdelinger på sykehus og annet. Bladet jeg representerer har god dokumentasjon på dette gjennom tidligere skrevne og publiserte referater og artikler.
Andre vesentlige plussfaktorer ved slike entusiasters innsats er inkluderende ungdomsarbeid og sikring av «smale» arbeidsplasser – ikke minst de som fortsatt har kunnskap til å utøve utdøende håndverk, noe som er en utfordring for å sikre kulturminner generelt og hvor de som restaurerer veterankjøretøy er et vesentlig kundegrunnlag for at slike små virksomheter kan holde det gående.
Jeg vil derfor, på vegne av Norsk Motorveterans 20.000 lesere, 6500 abonnenter og de ovenfor nevnte øvrige grupper, oppfordre våre øverste politiske beslutningstakere på det aller sterkeste til å ikke bidra til å henvise våre historiske kjøretøy utelukkende til museer, men fortsatt sørge for at de får mulighet il å spre glede, nostalgi og kunnskap gjennom tilstedeværelse på gater og veier. Bare på den måten vil landets befolkning generelt kunne ha et fortsatt nært forhold til, og god forståelse av, den del av vår historie som satte aller mest preg på den samfunnsmessige utvikling i de 100 år før den digitale revolusjon satte inn for alvor.

Å ivareta vår egen kulturhistorie er et samfunnsmessig ansvar, om enn området «befolkningens endrede livsvilkår betinget av kjøretøy og samferdsel» er aldri så underkjent. Vennligst ikke løp ifra det samfunnsansvaret ved bare å overføre det til «markedskreftene» alene!

Med vennlig hilsen
Tor Ivar Volla
Ansv. redaktør Norsk Motorveteran.

Laster...
Annonse
en Translate
a a a
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse