Tilbake til artikler

28. september 2018

Bilistenes skjebne i bybondens tid

Grønn dieselfyr

Mens byrådet gir økonomisk støtte og applaus til bybonden i Oslo, legger de stadig større hindre i veien for de mange som ser fordel og behov for bilen som fremkomstmiddel.

Ikke et vondt ord sagt om bønder og landbruket, skjønt mange forskere mener at denne næring er en større «miljøsynder» enn bilistene. Det må likevel være tillatt å stille spørsmål ved fargesynet til de ledende politikerne i vår hovedstad når de prioriterer løk og neper, fremfor Kari og Ola. De fortrenger de som trenger bilen samtidig som de tar knekken på viktige deler av handelen i byens sentrum.

Ordfører Rita Ottervik fra Ap har i Adresseavisen gått ut og sagt at det ikke er aktuelt å gjøre Trondheim om til «bilfritt byliv». Finansminister Siv jensen har sagt at dersom FrP fikk bestemme, ville de stoppe de pågående omstillinger i Oslo for «bilfritt byliv». Men hva med resten, støtter de ideen om «bilfritt byliv»?

Biler anses som et normalt gode i dagens samfunn. I et samfunnsøkonomisk perspektiv har normale goder en positiv inntektselastisitet, fordi inntektsøkning fører til større etterspurt mengde. Men noen mener det er blitt for mange normale goder i samfunnet vårt, og det er nå sterke krefter som jobber for at bil skal bli et uønsket gode.

Det norske samfunnet er velsignet med en rekke kollektive goder, som kjennetegnes ved at de ikke er rivaliserende og ikke ekskluderende. Det vil si at samfunnets goder ikke blir brukt opp og at man ikke kan stenge noen ute fra å bruke godet. Kollektive goder koster ikke noe ekstra om én til bruker det, og man kan ikke hindre noen i å bruke det når det først eksisterer - som en vei. Derfor er gange og sykling, så langt jeg kan vurdere, goder som ikke skal koste bilisten noe.

Bilbruk derimot, er ikke et kollektivt gode, men et normal gode av privat karakter. Som alle private goder er det ekskluderende – de utelukker noen og kommer i konflikt med andre. I dag må de som har et normal gode, som bil, innfinne seg med å bidra mer økonomisk enn sammenlignbare goder av kollektiv art. I moderne tid må bilisten ta hensyn til at de som har bosatt seg langs veiene, og i byene, ikke skal puste inn for mye forurenset luft. Bilistene holdes nærmest eneansvarlige til tross for at bare rundt 20 % av luftforurensing kommer fra biltrafikken. Bilistene betaler også skyhøye engangs-, bruks- og drivstoffavgifter, bompenger og rushtidsavgifter på - for å avhjelpe/begrense. Når det kommer til å ta et kollektivt ansvar bidrar bilistene med mye.

Med håp om å skape mer likhet og bedre globalt klima ønsker enkelte politikere å regulere bort normale private goder i samfunnet. Det samfunnsøkonomiske bidraget disse godene gir, blir redusert når Norge skal gjøres til et foregangsland i kampen for å redde kloden fra undergangen menneskeskapte klimagassutslipp angivelig fører til. En ting er at du må være overbevist om at dette er tilfelle. Men den logiske bristen er at man fjerner en viktig kilde for å skape likhet, frihet, utvikling og felles goder i samfunnet – nemlig bilen.

Politisk ønsker man altså å redde kloden og utjevne forskjellene ved å be oss nordmenn om å flytte til byen, gå, sykle eller reise kollektivt. Eller som en politiker sa, «dusj mindre». Hva med; «la oss forby kjøttspising i enkelte områder, samtidig som vi øker skatter og avgifter for bøndene! Noen får spise kjøtt, mens andre ikke. Bøndene får redusert inntekt, men må betale mer skatt». Jeg spør meg selv; er dette fremtidens moderne politiske ideer for å minske forskjellene? Skjønner ikke de fleste at dette bare ville føre til at man øker forskjellene?

De samme som har fått gjennomslag for bilfrie soner i Oslo har jo også foreslått forbud mot salg av «fossil» bil og avvikling av oljeproduksjonen i Norge? Er ikke dette å foreslå å ta samfunnet tilbake til da forskjellene virkelig var store, så også nøden? Det er synd at enkelte politikere får gasse seg i fellesskapets goder uten å vise snev av evne til å forstå konsekvensen av egen politikk.

Viktige ingredienser i den nye avtalen om Oslopakke 3 er «Bilfritt byliv». Det holder ikke bare å stenge bilen ute. Radikaliserte miljøvernere skal utslette bilrelaterte symboler som parkeringsplasser og erstatte de med «bylivsaktiviteter»; benker, uteservering, konserter, bordtennisbord, gatefotball og klatrestativ, bare for å nevne noe. Dette er planer som både koster å gjennomføre, og eventuelt reversere, i ettertid. Savnet av de som betaler bilskatt, bompenger, rushtidsavgift, CO2-avgift, engangsavgift, årsavgift, veibruksavgift, gummiavgift, oljeavgift, svovelavgift etc. vil merkes. Oslopakke 3 lar seg ikke betale med at man bytter til seg en parkbenk mot noen ulveskinn – det samfunnet har vi for lengst forlatt.

Det er trist at vi som borgere må slite med politikere hvis ideologi mangler bærekraft, og en ideologi som kun bærer preg av forbud, avgifter og skatt. I min verden er dette mer en sub-kultur enn politikk. Ideen om et bilfritt Oslo-sentrum er bakstreversk og ødeleggende - til en økt kostnad for bilisten og Oslos forretningsstand - som jeg mener vi må spares for.

Min hovedstad, Oslo, er i ferd med å bli en ren drittby. Utvikling av samfunnet skjer gjennom innovasjon – ikke forbud. Et forbud mot bilen kommer ikke til å bli annet enn en hemsko for folk og en ulempe for samfunnet. I stedet for å ha politiske visjoner som stimulerer til omfattende forskning og utvikling på ny teknologi som kan løse morgendagens globale utfordringer i relasjon til samferdsel og klima – er Oslo-politikernes løsning at vi skal gå eller sykle mer. God bedring! Heldigvis, ser vi at befolkningen begynner å mobilisere. Og motstanden mot «miljøpakkene» vokser over hele landet. Over 70 prosent av befolkningen er helt eller delvis enig i påstanden om at de folkevalgte ikke bryr seg om hva vanlige folk tror og mener. Det er alvorlig for tilliten til politikerne. Og selv om MDG i Oslo setter av midler til en egen bybonde, tror jeg ikke nordmenn flest finner seg i å være deler av en lydig saueflokk - så lenge.