AMCAR frykter langtidskonsekvenser av trangsynt bilpolitikk

Når jeg leser alternative budsjetter for 2021 og foreslåtte partiprogram for perioden 2021-25, blir jeg bekymret. Når jeg hører finansdebatten om statsbudsjettet for 2021 der regjeringspartiene fastholder at bare såkalte nullutslippsbiler skal selges i 2025, frykter jeg at det kan bli forferdelig vanskelig for de som har bensin- og dieselbiler i fremtiden. Primært fordi de fleste partiene vil fastholde målet om forbud mot salg av nye bensin- og dieselbiler i 2025. De vil følge opp 2025-målet med å øke engangsavgiften ved kjøp, øke drivstoffavgiftene ved bruk og innføre forbudssoner for biler. Det er grunn til å frykte at det på sikt vil bli langt mellom hver bensinstasjon som har bensin- eller dieselpumper. Og bensinstasjon som samlingssted i bygder kan bli en saga blott. Det blir trist.

I Norge er vi avhengige av bilen. Salget av elbiler øker, men andelen elbiler av bilparken totalt er fremdeles godt under 10 prosent. Bensin- og dieselbiler vil derfor dekke behovene til privatpersoner og næringsliv i mange år fremover. Og får vi et behov for et «2025-mål», vil 2035 være mer realistisk og fornuftig.

Bilen gir bevegelsesfrihet og økte muligheter på tvers av inntektsnivå og geografi. Allikevel opplever jeg en voksende motstand mot bil og bilisme i Norge, drevet frem av en gruppe politikere i de største byene. Om gruppen ikke er så stor, så legitimeres den og gis innflytelse av de store partiene – det bekymrer. For meg oppfattes det som om bilmotstanden er bygget på gammeldagse ideologiske tvangstanker, og ikke sunn fornuft. Jeg tror heller ikke det er god miljøpolitikk.

Forbud mot salg av bensin- og dieselbiler vil føre til treghet i fornyelsen av bilparken. Gamle biler vil ikke bli byttet ut med nye biler med bensin- og dieselteknologi, selv om de forurenser langt mindre og er tryggere å kjøre, og noen som kjøper ny bil vil kanskje ikke kunne kjøpe den bilen de har behov for. Det representerer et velferdstap for folk.

I det siste har det og kommet forslag om parkometertvang for bedrifter med gratis parkering, forbudssoner for bil, veiprising og lavere generelle fartsgrenser i byene. Det får meg til å reagere. Og jeg reagerer når motstanden mot å bygge veier, som E6 Oslo øst, begrunnes med; «Hvis målet er mindre biltrafikk, er ikke løsningen å bygge vei. Bygger man mer vei, fylles de opp». Uttalelsen kom fra Oslobyråden for miljø, Lan Marie Berg, i et nylig intervju i Aftenposten.

Kan vi ha det slik at en liten gruppe ekstreme lokalpolitikere i f.eks. Oslo får true næringsutviklingen og god samferdsel i resten av landet? Jeg mener enten får Oslo akseptere at resten av landet er avhengig av smidig samferdsel gjennom og forbi hovedstaden, eller så får vi bytte hovedstad.

Det som bekymrer meg mest er ikke MDG og byråden Berg, som fikk 15 % av Oslo-stemmene i 2019. MDG har tross alt gått til valg på å avskaffe bilen. Problemet er, slik jeg ser det, de andre partiene som sikrer MDG flertall for denne politikken. Og det er ikke bare i Oslo.

Jeg har inntrykk av at disse grupperingene ikke bare er opptatt av miljø. Det virker som om de ikke liker bil og den friheten bilismen representerer. Begrensning av fremkommelighet gjennom stengning av veier fører til køer som igjen fører til økt forurensning. Sterk økning av bompengebelastningen for bensin- og dieselbiler rammer de som har minst fra før og som ikke har råd til elbil. Reduksjon av fartsgrenser uten begrunnelse i trafikksikkerhet fører til manglende respekt for fartsgrenser.

Nå er det særlig ett parti, som i denne budsjettrunden gikk imot regjeringens avgiftsøkning i kjøpsavgiften for ny bil og sørget for at foreslåtte avgifter mot bensin- og dieselbilen ble utsatt etter harde forhandlinger. Som bilister bør vi være takknemlige for det, men hvor lenge kan bilistene være avhengig av ett parti? Nå er det viktig at vi legger press på de andre partiene slik at de kommer på rett kurs. Vi skal gi lyd fra oss og de skal få merke oss. Vi skal være stolte av bilene våre!

NAF er heldigvis kommet på banen for å forsvare bilismen, mens andre bilistorganisasjoner opptrer som gjøkunger. Jeg tenker på elbilforeningen. De argumenterer for økte avgifter på bensin- og dieselbiler og økte bruksavgifter for denne gruppen biler. Bakgrunnen er åpenbar; de ønsker at de som har elbil skal få beholde subsidiene og fordelene så lenge som mulig. Jeg har ikke noe imot elbil, men jeg liker alle typer biler, og jeg liker ekstra godt motorlyd.

AMCAR er mot bilavgifter vi og, men vi kunne aldri tenke oss å la det gå på bekostning av andre bilkjøpergrupper. Her er ett eksempel på hvorfor. I en Q&A seksjon på Tromsø kommunes side om bruk av piggdekk sier de, sitat: «en elbil med piggdekk er mye verre for den lokale luftkvaliteten (svevestøv), enn en bensin- eller dieselbil med piggfrie dekk». Det er stor avstand mellom fornuftige tiltak og hva som er miljøpropaganda.

Nå må de gode kreftene samle seg og verne om bilfriheten. Fanatisk motstand mot bensin- og dieselbiler og krav om forbud løser få miljøproblemer. Det er et eliteprosjekt organisert av urbane politikere som ikke forstår at Norges befolkning har behov for pålitelig transport i et land som dekker 385.000 kvadratkilometer.

AMCAR ønsker en trygg fornyelse av bilparken og at folk skal ha muligheten til å skaffe seg en bil som svarer til deres behov og ønsker. Vi mener at bilens plass i det norske samfunnet representerer det norske – friheten, muligheten og bygger opp om den rurale tanken som mange andre nasjoner misunner oss. Hvis vi lar en samlet politisk elite over tid presse bilen ut av det kulturelle bilde i Norge, blir vi en fattigere nasjon. Nå skal vi stå opp og gi gass!